Ny-Ålesund?

 

Eva Laila Hilsen "Blå Natt"

Forurensning i luft

Lufta over Svalbard er stort sett veldig ren. Det meste av forurensningen kommer langveisfra, men noe kommer også fra lokale kilder. Målinger av hva lufta på Svalbard inneholder har gått i mange år og gir viktig kunnskap om endringer i luftkvaliteten og langtransport av forurensning.

http://svalbard.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=123

Jorda er spinnvill!

Det er på tide å ta jorda på alvor og legge den inn på intensivavdeling. Vi trenger mer nøyaktig overvåking av jorda for å vite hvor klimaet bærer hen og for å ha full kontroll på GPS-systemet, skriver Anne Jørgensen fra Statens Kartverk i denne kronikken.

http://www.framsenteret.no/index.php?id=4854886&showtipform=1&cat=141503

Klima-yndlingen Ny-Ålesund

http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1176269.ece

Artikkel om Ny-Ålesund publisert i DN 09.09.2007

Kunstner Vallery Grancher i Ny-Ålesund

http://ny-alesund-pole0.blogspot.com

 

Woodfjorden, Svalbard

Stemningsbilde - gråhvite dager

Forskningsstasjoner i arktiske strøk

Svalbard Globale Frøhvelv

Svalbard Globale Frøhvelv er bygget av Leonhard Nilsen & Sønner (LNS). Arkitekt er BC Arkitektur hos Barlindhaug Consult AS. Prosjektansvarlig arkitekt hos BC Arkitektur har vært Peter W. Söderman. Byggherre er Statsbygg. Svalbard globale frøhvelv er verdens største globale samling av matfrø. Lageret er plassert en kilometer fra Longyearbyen flyplass, og skal fungere som en sentralbank for verdens frø. Anlegget består av tre separate fjellhaller, som hver har plass til 1,5 millioner frøprøver, og er sprengt inn i fjellet ved veien til Gruve 3 og Svalsatt. Anlegget skal ha en tilnærmet uendelig levetid og vil holde en konstant innvendig temperatur på minus 18 grader celsius.

Den synlige delen av anlegget er utformet for å tilapsse og underordne seg den storslagne naturen, men også for å signalisere anleggets innhold og formål. Anlegget består av portalbygget i betong, som avløses innover i fjellet av en tunnel av korrugerte stålrør, såkalte Svalbardsrør i den ytterste delen av anlegget, og tunnel i fjell i den innerste delen. Den innerste delen, selve fryselageret, er fordelt på tre like store haller på 9,5 x 27 meter, der det er den midterste som først tas i bruk. Hallene rommer lagerreoler der det skal plasseres forhåndspakkede eksemplarer av matfrø fra giverlandene. Disse skal i utgangspunktet ikke fjernes fra lageret annet enn i ekstraordinære situasjoner. I tilknytning til adkomsttunnelen er det lokaler for arkiverings- og annet administrativt arbeid på midlertidig basis. Disse oppvarmes til vanlig romtemperatur i betjente perioder. Totalt gulvareal på anlegget er i underkant av 1000 kvadratmeter.

På Svalbard er det permafrost og det er bare de øverste ca. 1-1,5 meter av massene som tiner i løpet av sommeren. Hele anlegget er lagt i den delen av permafrosten som ikke blir berørt av temperaturvariasjonene. Geologisk kart viser at anlegget ligger i Carolinefjellet der berggrunnen består av lag med sandstein, siltstein og leirstein. Ved påhugget for atkomsttunnelen til frøhvelvet er det ca. 12 m morene over berg. Massene under og rundt anlegget er skiftet ut med tinestabile/ ikke telefarlige masser. Det området hvor fjelltunnelen starter er dekket av løsmasser. Massene er dominert av morene. Inn mot foten av fjellet er det urmasser i skråningen, og på den innerste delen av forskjæringen ligger det urmasser over morenemassene. Permafrosten gjør at alle hulrom i løsmassene er isfylte. 

Portalbygget er bygd i plasstøpt betong der det plasstøpte gulvet er forsterket og dimensjonert slik at den fungerer som sålefundament for de bærende ytterveggene. Inne i adkomsttunnelen i anlegget ligger et servicebygg av lettklinkerblokk for teknisk rom og mottak og kontroll av frømaterialet. Det øvrige anlegget er kun fjellhaller, da det er valgt å ikke bygge et isolert bygg. Fjellhallene er utformet og plassert slik at de skal ligge i den sikreste sonen av permafrosten, slik at man drar nytte av naturlig kjøling selv med noe global oppvarming og etterfølgende nedsmelting av permafrost.

Bygging på Svalbard med permafrosten gjør at man har motsatte utfordringer i forhold til bygging på fastlandet. På Svalbard er frossen grunn det normale og stabile, mens grunnen ofte blir ustabil når temperaturen kommer over 0. Derfor må man ofte beskytte mot den varme sommeren som tiner den øverste delen av jorda og gjør massene ustabil. Ved anleggsarbeid på Svalbard er det viktig å utnytte de spesielle forholdene at grunnen er mest stabil når den er frossen.

Les mer om Statens Globale Frøhvelv her: http://www.statsbygg.no/FilSystem/files/ferdigmeldinger/671_svalbard_frohvelv.pdf

Peler, permafrost og klima

"Når grunnen inneholder mye is, slik den gjør mange steder i Longyearbyen, er det viktig at byggearbeidene og den ferdige konstruksjonen ikke endrer temperaturen i permafrosten, det vil si varmer den opp. I mange tilfeller heves derfor konstruksjonene en halv til en meter over terreng og fundamenteres på peler eller såler i permafrosten. Hvis dette ikke er tilstrekkelig for å bevare permafrosten, må det gjøres spesielle tiltak for å holde permafrosten kald, for eksempel bruke isolasjonsmaterialer og kunstig nedkjøling av byggegrunnen. 

En teknisk og økonomisk optimalisert fundamenteringsløsning krever at det gjøres detaljerte vurderinger knyttet til blant annet klima og klimaendringer, geotekniske grunnforhold, type konstruksjon og hvordan denne vil påvirke permafrosten, drenering, konstruksjonens levetid, krav til setninger og deformasjoner. Denne type vurderinger blir dessverre ofte utelatt i Longyearbyen i dag. De siste årene har det nærmest blitt en forutsetning at alle typer bygg, alle steder i byen skal fundamenteres på peler og at alle rør skal graves ned. Peler er en god fundamenterings­metode for lette bygg, men dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle! Nedgraving av rør gir kanskje lave byggekostnader, men vil alltid medføre deformasjoner i grunnen og store vedlikeholdskostnader.

Så vel byggherrer som arkitekter har begynt å legge inn krav om bruk av peler utifra såkalt tradisjon, estetiske (?) og ikke minst økonomiske hensyn. Selv om dette ikke gjelder det omtalte byggeprosjektet i Vei 238, gjelder det i høyeste grad andre større utførte og planlagte byggeprosjekter i Longyearbyen. Da Unis-bygget ble prosjektert på 90-tallet ble peler vurdert og forkastet som fundamenteringsteknikk på grunn av den saltholdige permafrosten i området. Bygget ble derfor fundamentert på såler plassert i permafrosten. Forsk-ningsparken ble likevel fundamentert på peler etter anvisning fra byggherre og arkitekt. Svalbardbutikken og Næringsbygget ble etter våre vurderinger fundamentert på såkalte frysefundament hvor grunnen kjøles kunstig ned under byggene, samtidig som varmen som tas ut av grunnen brukes i oppvarmingen av byggene. Bakgrunnen for dette var svært mye is i byggegrunnen. Det er derfor oppsiktsvekkende når byggherrens råd-givere for det nye kulturhuset skriver i sin kravspesifikasjon at det at ikke er behov for grunnundersøkelser og at det er en forutsetning at bygget skal fundamenteres på «tradisjonell måte» på peler! Elvesletta nord er nok et eksempel på utstrakt bruk av peler der alternative metoder burde vært vurdert.

Det finnes også i dag fremsynte utbyggere som ser at en optimal fundamenteringsløsning gir et bedre bygg med lengre levetid, selv om byggekostnadene kan bli noe høyere, slik som tilfellet er med ISS-bygget i Sjøområdet. Dette bygget ble fundamentert på frysefundament, på grunn av de vanskelige grunnforholdene og «varm» permafrost som er påvirket av fjorden. Den generelle oppfatningen om at bygg i Longyearbyen skal fundamenteres på peler og at rør skal graves ned, er lite gjennomtenkt. Dette er på ingen måte basert på tradisjon slik mange hevder. Vi vil advare mot utviklingen, da det vil føre til kostbare problemer om noen år. Det bør være et minstekrav at det utføres grunnundersøkelser slik at den beste fundamenteringsmetode kan bli valgt. 

Klimaendringer får ofte skylden for skader på infrastruktur i Longyearbyen. De egentlige årsakene til problemene er i all hovedsak knyttet til manglende grunn-undersøkelser og feil valg av teknisk løsning og utførelse."

Artikkel publisert i Svalbardposten 18/04/2008, skrevet av:

Arne Instanes
Dr.ing.
Instanes Svalbard AS / OPTICONSULT AS

Ralph Erskine i a+u 2005:03

"In the sub-arctic zone there is an enormous quantity of space, but not established culture...Up to fifty years ago this area was at the periphery of everything happening in the world. All culture and traffic-trade communications moved around the district without touching it. The natives led their own primitive life there. They had a culture of their own which, in isolation, was sufficient; it was not related to ours, or influenced through any contact with us...It has become apparent that there is a need to find an indigenous culture and method of life - of modern life - in this untried region."

Ralph Erskine

Polar Architecture

 "For a long time architectural discourse happened in "the South" which is the rest of the planet as seen from the Artic - and only occasionally entered the polar regions. If architects did deal with the North, it was in the form of rather one-directional projects that stressed the harsh conditions for survival or the spirit of exploration and occupation of unknown territories, with little dialogue occuring between the contexts. Today an increasing political interest in the Artic is also reflected in various scales of geopolitics and climate control to the domestic space of ecological building. Although contemporary discourses surrounding the Artic often appear solely as environmental or climate research, the motifs behind building in the region are often bound up closely with territorial claims, geopolitical hegemony, or colonial interests.

Of all the environments on Earth perhaps the most dynamically extreme is that experienced in the Artic and Antartic. The polar landscape experiences the lowest temperatures, the driest air, and some of the highest winds on the planet. To this can be added shifting ground planes due to snow buildup and the migrating ice shelf, an unreliable supply chain due to transportation difficulties, and the extreme isolation for inhabitants of being cut off thousands of kilometers from the rest of humanity for whole seasons. And yet people need to live and work there and so building solutions have been found, ranging from the primitive prefabricated wooden buildings of the early exploration expeditions, to the latest sophisticated poratble solutions for national research stations. "

Utdrag fra "Artic Perspective Cahier No. 1 ARCHITECTURE" publisert av The Arctic Perspective Initiative (API)

Hva: Forskningsstasjon for Terrestrisk Økologi

Arktis gjennomgår nå de største endringene som vi mennesker noensinne har registrert. Det er stort behov for kunnskap om hva som skjer. Kunnskapen om klimautviklingen, miljøgifter og biologisk mangfold i Arktis er begrenset, men av global betydning. Endringer i havstrømmer, temperaturforhold og isutbredelse vil få konsekvenser for det marine økosystemet ved at arter får endret sine utbredelsesområder og vandringsmønstre. Enkelte arter vil kunne få store utfordringer for å overleve, andre vil få bedre levevilkår. Norsk polarforskning er viktig fordi forskningen vil kunne gi sentrale premisser til spørsmål som miljøvern og klima, utnyttelse av naturressursene og havrett. Norge lå i 2007 på 3. plass i verden med hensyn til arktisk forskning. Svalbard er en ledende innfallsport til denne forskningen, det er flere grunner til at stedet er spesielt interessant i forskningssammenheng. De økologiske systemene er ofte enklere, de naturlige variasjonene og effektene av menneskelig akrivitet kan være større i polare områder, flere av drivkreftene for og effektene av de globalt dominerende prosesser ligger i polare områder og enkelte globalt viktige prosesser forekommer kun i polare områder. Gjennom det internasjonale forskingssamarbeidet er det samlet enorme mengder nye data og kunnskaper om klimaet i polområdene. Dette er kunnskap som blir avgjørende for at forskerne skal kunne gi sikrere råd om den klimautviklingen som vi må forholde oss til i årene som kommer.

Terrestrisk økologi er betegnelsen på samspillet mellom planter og dyr på jorden og de fysiske og klimatiske forhold, som lever under. Vi mennesker påvirker jord, luft, vand og den levende natur, som omgir oss. Landbruk, industri, trafikk og skipsfart og lignende får konsekvenser for våre omgivelser.En avdeling for Terrestrisk Økologisk forskning på Ny-Ålesund vil kunne utføre forskning, rådgivning, overvåkning og undervisning av menneskeskapte påvirkninger af jordens natur og miljø. Forskningen undersøker hvordan forurensning av kjemiske stoffer, næringsstoffer, luftforurensning, endret klima og spredning av genetisk modifiserte organismer påvirker terrestriske økosystemer. En forskningsstasjon vil kunne utarbeide strategier og teknologiske løsninger for å redusere den risiko, som følge av disse påvirkninger. Denne miljøvurderingen danner grunnlag for at samfunnet kan utarbeide lover og regler, som beskytter naturen og miljøet.

Endringer i klima har vist seg å ha stor effekt på terrestriske økosystemer. Det er behov for økt kunnskap om hvor fort denne endringen skjer. Videre vil langtransporterte miljøgifter gripe direkte inn i de lokale økosystemene. Forståelsen av samvirket mellom miljøgifter og klimaendringer er idag svært begrenset og kunnskapsbehovet er prioritert i forvaltningsplanen.

Hvor: Ny-Ålesund

Kart over Svalbard

Ny-Ålesund ligger på sydsiden av Kongsfjorden på Spitsbergen, Svalbard og er en av verdens nordligste bosetninger. Det bor om lag 25 personer her om vinteren og om lag 150 om sommeren. Kulldrift var opprinnelsen til etableringen av stedet i 1916., men den store gruveulykken i 1962 medførte at gruvedriften ble nedlagt. Ny-Ålesund har vært utgangspunkt for flere forsøk på å nå Nordpolen og andre arktiske ekspedisjoner, blant annet Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ferd med flybåtene N 24 og N 25 i 1925 og luftskipet Norge i 1926 og Umberto Nobiles ferd i 1928 med luftskipet Italia. Etter 1964 er stedet bygd opp som et senter for internasjonal arktisk forskning og miljøovervåkning. Flere land har forskningsstasjoner, og på sommeren er aktiviteten av forskere stor. Ny-Ålesund har Svalbards største samling av kulturminner og bygninger som er automatisk fredet.

Ny-Ålesund ligger på Brøggerhalvøya på sørkysten av Kongsfjorden på nordvestlige del av øya Spitsbergen. Brøggerhalvøya er et fjellandskap med 600-800 meter høye fjelltopper, hvor Brøggertinden er det høyeste fjellet. Ny-Ålesund ligger 1231 km fra Nordpolen, 107 km fra Longyearbyen og 2420 km fra Oslo. Brøggerhalvøya preges av skyveforkastninger fra den gang Grønland ble presset mot Svalbard, noe som skjedde i tidlig tertiær. Resultatet er at eldre grunnfjellslag har blitt liggende oppå yngre lag, blant annet i underkant av Zeppelinfjellets nordside. Fra Brandalpynten utenfor Ny-Ålesund mot Kongsfjordneset og omkring Brøggerbreane like sør for Ny-Ålesund er det rødlig sandstein som stammer fra ørkensand. Ørkensanden er fra tiden da Svalbard lå på samme breddegrad som dagens ørkenstrøk i Nord-Afrika. Denne rødlige sandsteinen er årsaken til at breelvene i området har en sterk rødlig farge.

Ny-Ålesund - Penselstrøk med videokamera

Ny-Ålesund (2010) er en kort ikke-narrativ film fra Ny-Ålesund på Svalbard. Denne filmen har ingen dialog, intet plot, ingen skuespillere eller manus. Filmen kan betraktes som et maleri eller en collage – laget av kunstneren Ingeborg Stana.

Se filmen ved å klikke på linken:
http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/05/ny-aalesund/